TEST DEG SELV side 124

En fullmakt er en persons evne til å inngå en avtale på vegne av en annen. Det vi si den retten en fullmektig ser ut til å ha, sett fra avtalemotpartens ståsted. Dette kan derfor også beskrives som et ytre skinn av rett.

Avtalelovens hovedregel om fullmakt står i § 10(1).

Av andre regler om representasjonsevne i avtaleforhold nevnes vergemålsloven, jf. lovens § 32. Vergemålsloven har regler om vergens evne til å foreta rettslige handlinger på vegne av en mindreårig eller en umyndiggjort person som han eller hun er verge for.

Det vises også til ekteskapsloven § 41 som gir ektefellene en gjensidig evne til å inngå visse avtaler på den andres vegne. Denne regelen skiller seg fra avtalelovens regler ved at begge ektefellene blir bundet til avtalen, det vil si både den som representerer og den som blir representert.

Framtidsfullmakt etter avtalelovens § 80 er et nyere eksempel på en fullmaktsregel utenfor avtaleloven. En framtidsfullmakt er en rett til å gjøre rettslige handlinger på en fullmaktsgivers vegne fra et eventuelt framtidig tidspunkt der vedkommende blir sinnslidende, dement eller på annen måte ute av stand til å ivareta egne interesser.

Avtalelovens regler om fullmakt brukes hvis andre spesialregler ikke kan brukes.

Avtaleloven opererer med tre former for fullmakt: stillingsfullmakt, frasagnsfullmakt og oppdragsfullmakt.

Stillingsfullmakt er den fullmakt noen har i kraft av sin stilling. Grensene for slik fullmakt følger av avtaleloven § 10(2). Enkelte fullmakters grense følger av lov, men de fleste følger av sedvane, det vil si hva folk flest mener er vanlig for stillingen. En ekspeditør har sedvanebestemt stillingsfullmakt til å selge forretningens varer, men ikke inventaret.

Frasagnsfullmakt er en fullmakt som fullmaktsgiveren har gitt fullmektigen ved å informere tredjeparter. Et typisk eksempel er å utstyre fullmektigen med et fullmaktsdokument som kan bevise fullmakten, jf. avtaleloven § 16.

Oppdragsfullmakt er en fullmakt som er meddelt fra fullmaktsgiver til fullmektig, som derfor ikke kan dokumentere sin fullmakt, jf. § 18.

Grunnprinsippet om binding følger av § 10(1). Fullmaktsgiveren blir bundet til avtaler som er innenfor fullmaktens grense.

En instruks i avtaleretten er et påbud fra fullmaktsgiveren til fullmektigen om begrensninger i retten til å inngå avtale. Instruksen kan dreie seg om maksimalpris, minstepris, egenskaper ved en ting som skal kjøpes, beliggenheten til en eiendom, og mye annet. Instruksen er ikke ment å være kjent for tredjepart, fordi hensikten er å gi fullmektigen forhandlingsrom.

Et instruksbrudd som avtalemotparten verken kjenner eller bør kjenne til, får ingen konsekvenser for bindingen, jf. § 11(1). Avtalen er bindende overfor en avtalepart i god tro selv om instrukser er brutt, forutsatt at avtalen er innenfor fullmaktens grense. Dette følger av en antitetisk tolking av § 11(1) der ordlyden forteller oss at avtalen ikke er bindende hvis avtaleparten var i ond tro.

Instruksbrudd for § 18-fullmakt er ikke bindende selv om motparten var i god tro. Dette betyr at fullmaktsoverskridelse og instruksbrudd er det samme i slike fullmakter.